livet er en reisning, men oppfattningen er god!
En hver "rosa-blogger" skriver konstant om hvor perfekte de er, hvor mye penger de har til å kjøpe alt de vil ha eller hva klær de har på seg til en hver tid! Nå har jeg verken pappa's lommebok, utseende til Ulrkke Lund eller Kle-stilen til Karoline Berget, men jeg håper likevel at det som jeg skriver kan komme like godt med, som outfitet til Julia Nyland eller blogg nedleggelsen til VOE.....
Eg har fått denne teorien; det er to typer mennesker i verden. Det er lyrikk mennesker og musikk mennesker. lyrikk menneskene pleier tekstene til å være analytisk. då veit du alt om betydningen av sangen. De er de du ser med CD sett som etter 5 minutter kjøper cd'en, heller over tekstene, å tolker dritten ut av dei. Så er det musikken folka. Som syns det kunne være mindre tekster så lenge det bare kom ut en god beat og du kan danse til CDen..
eg vet ikkje, men noen ganger kan det være lettere å være en musikk jente og ikkje en lyrisk jente. For noen ganger finner ting deg når du trenger dei til å finne deg, tror eg. Og for meg er det vanligvis sangtekster...
Du vet den følelsen du får på en søndag? Når du bare har hele dagen til deg sjøl, og det har vært stort! men da kommer du på at du skal på skolen neste dag, og det ødelegger hele resten av kvelden. Du veit egentlig ikkje ka i livet du mangler for at den følelsen skal forsvinne, du bare lar den søndags-følelsen innvandre deg..
Grunnen til at relasjoner er så vanskelige, er fordi det eneste vanskeligere er å være alene. Ting handler ikkje om ka du sier, det handler om hva du gjør. Om du ikkje liker den personen du har blitt, så gjøre noe med det, fordi ingen kommer til å gjøre det for deg. Når du slutter å slåss, slutter du å leve også. Finn din kamp. deretter kjemp for den, til du har vunnet!
Mange har i løpet av livet sitt tenkt de samme tankene som meg.. "Er det meg? Er jeg grunnen at folk alltid forlater? Er jeg grunnen til alle disse tingene som holder på å skjer med meg? Kanskje jeg bare er bestemt til å være alene?" Det betyr ikke noe alikevell, uansett om en blir oppholdt eller går, fordi noen vil elske deg uansett.... Folk kommer til å skuffe deg, det er forventet, jeg skjønner det. Men hva skjer den dagen du våkner opp og innser at du er skuffelsen??
Hvor mange øyeblikk i livet kan du se tilbake på og tenke "det var da alt forandret seg".. du er ikke bare en overlever. Du er en kriger, og du er sterkere enn noe liv som kaster din vei.
for noen ganger, vil livet sparker deg rundt, men før eller senere innser du at på slutten av dagen, er du hvem du er, og det er nok som du alltid har vært.
En gang var det noen som sa til meg: sjansene dine for å bli suksessfull, er en i en million. Hvordan skal noen her i verden komme seg et steg videre, om ingen har troen på dem? hvert liv er er på vei til å bli så elendig, fordi folk tror at ingen vil ha dem.
Jeg tror det er mange personer der ute som er en av en million, som har så mye spesielt på innsien, som aldri får utfolde seg. Jeg kunne hjelpt dem med å finne hva som gjør dem spesielle, men hvordan rolle spiller det?
Aldri gråt for en som misunner deg, la en som misunner deg gråte for deg. Årsaken til det er fordi DU som har håp, gir og tilgir, men den som misunner deg får og glemmer.
Ingen vet hvordan de skal snakke sannhet lenger... Men eg antar det alltid har vært sånn. De som ønsker å bli elsket, må finne noe som gir hjertebank på en god måte
Av og til når jeg ser på andre mennesker, føler jeg meg tryggere. Jeg hvet ikke om jeg klarer og forklare det, men de gir meg håp. Jeg er nesten litt redd for å si det høgt, i frykt for at livet skal høre det. For livet vil prøve å få håpet slått ut av meg! Det er det som er så utrolig dumt, for alle kan jo ha bruk for håp? eller?
Viss du ser litt rundt deg, ser du kanskje noen som prøver og finne sin vei, noen som prøver å finne sin plass, og noen som prøver å finne seg selv. Noen ganger føler det som om det bare er meg her i verden som strever, er frustrert, lite tilfredstillt eller nesten ikke kommer igjennom. Men den følelsen er en løyn! Viss du bare holder ut, å finner motet til å reise deg, vil noen eller noe finne deg, og gjøre deg lykkelig. Vi alle trenger jo litt hjelp i blandt?
Har du noen ganger lurt på hva som kjennetegner tiden vår her på jorden? Viss bare livet kan virkelig gi innflytelse på verden, eller viss valgene vi tar, spiller noen rolle? Jeg tror det. Og jeg tror at en person kan forrandre mange liv, til bedre og verre.
Vi kommer til en tid da hvert liv vil ta en slutt. I det despirate øyeblikket må du velge din retning. Vil du kjempe for og forbli på gangstien, mens andre forteller deg hvem du er? Eller vil du veiskilte deg selv? Vil du bli æra for ditt valg? Eller vil du omfavne din nye gangsti? Hver morgen har du et valg. Du kan fortsette videre eller bare gi opp!
For det er der alt ligger... hvem er du for andre? hvem er andre for deg?? Livet er for kort til å leve det som en dårlig person, om du er lyrikk menneske eller musikk menneske...........
Så alt du egentlig trenger og vite er, hvis du er feit, dum, seksuell og en fyr, da er du OK. Hvis du er jente, ikke så masse.... Fortell meg noe som er forandret i fremtiden...?? Fortell meg at du har funnet ut kjærligheten?? fordi alle ønsker å bli elsket, å finne noe som gjør sitt hjerte verke på en god måte og føle seg forstått.
Så hvis du er en robot, eller aliens eller noe, og du leser dette akkurat nå, og at følelsane ikkje finnes lenger, då gikk du glipp av det ... og da eg synes synd på deg. fordi så vidt eg kan fortelle, er det dette alt handler om. Og det er det eg veit det skal være om... Fordi til slutt sårer alt like mye...
-Cathrine
